Det garr en vei over fjellar
Inn i de dype skogers favn
garder her led grusom skjebne
Ved likbaal sorget mang ca ravn
Pesten trod den Norske mark
Fra havn over land til annen havn
Med tunge subbende skritt den seg
Inn i de dype skogers favn
Dauden i sort gjorde sjelen fromsen
Gjorde huden veik under en morren himmel
Det gaar en vei over fjellat
Inn i de dype skogers favn
Langsom vanding forer meg